Erikson, Lars Daniel 1860-1900

”Farfar har visstnok hatt kontakt med Frelsesarmeen for å finne sin svenske slekt. Uten resultat.”. Med stigende interesse stillte jeg spørsmål om denne mannen.

Disse opplysningene er svært viktige. Selv om enkelte er upresise tar jeg godt vare på dem. De fleste kan brukes ”som de er”. Men opplysninger som ikke stemmer med hva jeg senere finner ut av andre kilder skaper en spennende undring hos meg: Hvorfor er dette oppfattet slik? Er dette allikevel elementer som er riktige, men kanskje knyttet til en annen person? Hvorfor vet vi så lite om en av våre nære forfedre?

Min samleside om oldefar - Lars Daniel Eriksson.

I "Malmö stads Adresskalender 1888" side 26 finner vi: "Fattighuset (Hyregatan 23) står under samme førvaltning som fattigarbetsinrättningen, med hvilken det också delar gemensam tomt, ehuru med afskilda bygggnad och med ingång från motsatt gata, rymmer 50 quinliga kjøn under uppsigt af en sköterska. En del af fattigvårdens understødstagare, mest quinliga, åtnjuter bostad, med eller utan underhåll, i von Conowska stiftelsen, hvarom vidare talas under Välgörenhets-Stiftelser."

Kan jeg finne mer om boforhold i Arendal? På AA arkivet finnes en matrikkel for Arendal by 1902. Der fant jeg både Anna Theresie og faren, Svend Andreas. Hun bodde på Strømsbuneset i Strømsbu krets, nytt matrikkel nr 65, gml. gnr. 2, bnr. 124. Hun benevnes som L.D. Eriksens enke og skattetaksten er 5.000.- og branntaksten 6.170.-. Svend Andr. Adriansen bor på Svinodden i nytt matr. nr. 40, med skattetakst 3.500.- og branntakst 4.000.- I matrikkelen for 1914 er det henholdsvis Anna Ingebretsen og Hanna Adriansen som er hjemmelshavere; dvs. den ene har skiftet navn og den andre har sannsynligvis overtatt etter mannens død.

Er det her - i bnr 65 - at familien bodde?

Her er panteregisteret for en eiendom Sven Adriansen (Og Anna) hadde.

Her er et spor av at Anna lånte ut penger.

Her er matr nr 65 - der Lars Daniel og Anna bodde.

Det ble for noen år siden drevet et forskningsprosjekt om ulike kontakter mellom kystområdene omkring Kattegatt. Jeg skrev et brev til Kjell Bråstad ved Statsarkivet i Kristiansand. Han deltok i dette forskningsprosjektet.

Folketellingen for 1900 gav en ny og vesentlig opplysning: Lars Daniel var ikke nevnt. Tellingsdatoen var 3.12.1900. Dersom han hadde vært fraværende (dvs. på reise) ville dette vært bemerket. Han må altså være død pr 3. desember 1900. Samtidig er yngstejenta, Anna Agnete, født 7. mars s.å. Dermed vil enkel matematikk tilsi at Lars Daniel døde en gang mellom juni 1899 og desember 1900.

Jeg har en gang hatt gleden av å gå på studiebesøk på SAK sammen med min far. Jeg vet ikke om han fant det spektakulært. Allikevel ga besøket oss mulighet til å studere originalnotatene i sjøfolkenes ”Hovedrulle A 1868 – 1920, Arendal distrikt” der Lars Daniel med nr. 6997 på side 75 den 12/2 1896 oppføres med bestått Skipsførereksamen.

Oldefar var sjømann, det hadde jeg hørt. Det slo meg plutselig at farmor i Høvåg hadde et skipsbilde på veggen. Kunne dette fortelle oss noe?

Det var med stor spenning jeg skrev til Landsarkivet i Lund. Landsarkivet oversendte brevet til Stadsarkivet i Malmö, som har aktuelt arkivmateriale for Malmø og omegn. Svaret kom få dager senere. Her bekreftes opplysningene om at Lars Daniel var sønn av en gartner; eller ”trädgårdsmästare” Erik Eriksson født i Färlöf i Kristianstads län. Og moren het Johanna Rasmusdotter fra Grönby. Disse opplysningene har jeg til nå ikke gått videre på. 

Brevet fra Malmø stadsarkiv inneholdt enkelte andre interessante opplysninger som pirrer min nysgjerrighet. Ord som ”en del flyttningar inom Malmö” og ”flyttade runt lite i Malmö” brukes om familien på fra før 1870 og inntil 1881. Dette tyder ikke på trygge og stabile forhold. Johanna, alene med ansvaret for 11-åringen Lars Daniel, bor da på fattighuset i Caroli forsamling fra 1881 til hun dør i mars 1883. Dette må undersøkes nærmere. Jeg vet for eksempel ennå ikke hvordan 13-åringen Lars Daniel levde som foreldreløs fra 1883 til han dukker opp i Arendal og gifter seg i november 1890.

Jeg lette stadig etter opplysninger om oldefars død. I innbundne årganger av Vestlandske tidende i Arendal lette jeg etter mulig dødsannonse. Så – den 27.2.1992 – fant jeg endelig den opplysningen jeg lette etter. i Vestlandske tidende onsdag 25.7.1900 fant jeg følgende triste melding:

”Det er bleven min tunge lod at
meddele slægt og venner, at min
inderlige, kjære mand, og mine 4 børns
ømme fader,
Capt. L. D. Eriksson
afgig ved døden i Ceylon, Lørdag
den 21de dm, bekjendtgjøres herved
af hans dybt sørgende hustru og børn.

Jeg vil anta at man i Arendal leste jevnlig i avisene. Og parallelt med min leting etter denne dødsmeldingen kunne jeg ikke unngå å legge merke til økende skriving om oppstand i Kina og mord på fremmede”. Dette må ha skapt betydelig bekymring blant de hjemmeværende.

Gjennom elektronisk datakommunikasjon fikk jeg høsten 1992 fra en kontakt oppgitt en adresse til Riksarkivet på Ceylon; dvs. nå Sri Lanka. Jeg sendte optimistisk et brev dit, men har ikke mottatt noe svar. Dette var ikke helt uventet.

Så dukket det opp noen barndomsminner. I mammas utklippsbok hadde vi en avisartikkel. Handlet ikke dette noe om oldefar? Den som leter han finner, og mellom innlimte fødselsdagskort, venne-hilsener og familiens nedtegnelser fra 60-tallet fant jeg avisutklippet. Overskriften var ”Arendalskaptein forteller om da feber raste i Beira-bukten. 94-årige kaptein Halfdan Mørland forteller.” Og ved siden av utklippet står: ”Skipperen var Leif’s far-far.”

Da Halfdan Mørland gir en ganske utfyllende skildring av livet på skipet tar jeg med det meste av denne artikkelen:

Det var i 1902-03. Da vi ankret opp utenfor Beira i Mosambique lå det en liten norsk brigg med nødsflagg oppe. Kapteinen spurte om noen ville gå om bord for å høre hva som var i veien. Vi satte ut prammen og jeg rodde om bord. Der lå de alle syke av feber.

Neste dag var jeg ikke bra, men dagen etter all right. Vi manglet vann og skipperen hadde fått rede på at en elv befant seg i nærheten og at nokså langt oppe i elven kom det fra denne en bekk rennende, det vannet kunne vi drikke. Det var sandstrand ved lavvann. Vi hadde et stort vannfat, og reisen opp elven med årer og seil var ganske drøy. Det vrimlet av alligatorer både til lands og til vanns, noen stod rett opp og ned med den store kjeften over vannet og øynene lukket så vi under seil gikk like på en av dem.

Omsider kom vi til kaien. Stevedoren måtte leie folk av høvdingen. De var ikke meget siviliserte. En veldig gryte, egnet til å koke ris i på dekk hadde de med. De første to dager kom en del av dem og klaget over at de andre hadde tatt maten. Skipperen beordret en av matrosene med et spanskrør å kontrollere risen. Da gikk det bedre.

Lasten besto av meget forskjellig. 5-6 negre hadde satt seg rundt en kasse med flasker som de trodde var brennevin. De åpnet en flaske og drakk. Det var en sterk syre til desinfeksjon. De ble alle heis opp av rommet og kjørt til hospital. To døde straks.

Endelig ble vi losset og skulle til Bangkok og laste. Etter hvert ble flere syke av den afrikanske feber. Jeg fikk selv erfare at den ikke er å spøke med.

Da vi nærmet oss Ceylon, mente skipperen at det var best å anløpe et sted hvor det var merket av et hospital. – Han kjente nok selv at han ikke var bra. Vi kom i havn. De innfødte autoritetene ville brenne vårt tøy som smittefarlig. Vi fikk forhindret det. Tøyet ble gjemt bort.

Hospitalet var for innfødte. Det var ikke rare greiene når det gjaldt dører og vinduer, sengene var forsynt med madrasser fylt med høvelflis, det samme var hodeputene. Men det verste var mylderet av veggelus. Jeg ba gutten som passet meg om å få dem bort fra hodeputen. Han tok dem forsiktig en for en og satte dem på gulvet. ”Du må drepe dem”, sa jeg. Nei, det kunne han ikke, hans bestemors sjel var i lusa. Jeg forsøkte å snakke med sykepleierskene, men nei. Så kom doktoren – en innfødt – og jeg nevnte veggelusa for ham. Han ga gutten ordre til å ta putene ned i hagen hvor vi kunne se dem fra vinduet. Han tok da forsiktig – en for en – og satte lusene ned i gresset.

Jeg ble først frisk og fikk i stedet for risgrøt først en halv, så en hel kylling, til stor forargelse for de andre som måtte fortsette med å pirke i grøten.

Skipperen var også kommet på hospitalet. Han hadde sin egen lille ”lugar”. En dag da jeg kom inn til ham, sa han at han følte seg bedre og at han trodde han skulle komme seg. – Neste morgen var han død.

To fyrbøtere følte seg så friske at de hadde fått en skredder til å ta mål til hvite klær. Neste morgen var begge døde.

Selv ble jeg beordret til Colombo hvor båten skulle komme innom på reise til Brasil og ta de friske om bord. Jeg kan ikke huske at det var flere enn meg som kom om bord igjen.

En Arendalsgutt fikk siden en båt å føre på havnen.”

Jeg antar at avisartikkelen kan være fra Agderposten eller Vestlandske tidende, tidlig på 1960-tallet.

 Et slektsnavns skrivemåte vil alltid engasjere dem som bruker det. Erichsen har selvfølgelig sitt opphav hos en ”Erik”. Nåtidens skrivemåte – med ”k” eller ”ch”, ”sen” eller ”son” – har selvfølgelig sin historie, men helt avgjørende er faktisk hvordan vi velger å skrive slektsnavnet. Og på denne måten bygger vi videre på forrige generasjons skrivemåte.

Farmor i Høvåg fortalte meg enkelte overleveringer om mine oldeforeldre. Bl.a. at oldefar en gang seilte ute i tre – fire år i strekk. Dette understreker det grunnleggende forhold at oldefar ikke ble en tydelig mann i vår familie. Han kom til Arendal omkring 1890 og døde i 1900. Samtidig var han sjømann. Kona giftet seg om igjen, barna har få egne minner. Overleveringene er derfor ikke omfattende. Men samtidig forteller farmor at Anna Theresie en gang seilte med sin mann på sjøen med tre små barn i lugaren. En annen gang fortalte farmor at Anna Theresia ble kjent med Lars Daniel gjennom sin far