Alt sammen...

I Agderposten 13/9/1926 står følgende (Avisutklipp på AA-arkivet - Lokalia Søm):

"Fjære gamlehjem 25 aar.
Den 13. juli 1900 vedtok Fjære herredsstyre med 19 mot 6 st. aa kjøpe Søm og Espenes for 18 000 kroner til fattiggaard for Fjære. Kjøpet blev gjort for aa skaffe de gamle og syke et godt hjem.

Hjemmet blev aapnet 1 juni 1901. I den gamle hovedbygning paa Søm blev der plass for et belæg paa 25, men da der maatte skaffes plass til flere, blev der i 1903 opført en tilbygning med plass til 20. Sommeren 1913 brændte det hele, og Søm laa som en rykende ruin. Herredsstyret besluttet at der skulde bygges en ny hovedbygning til et belæg paa 50, og dette blev gjort. I de siste aar har belægget svinget mellem 16 og 20 stykker, saa Gamlehjemmet, som det nu heter, er blit for stort. - 25 aars jubileet skal feires med en festlig sammenkomst paa Gamlehjemmet."

Da Gabriel Scott vandret i Grimstads gater sent på 1890-tallet ble han lagt merke til, noe han nok selv satte pris på. Men han hadde også selv blikk for byens piker.

En av dem som opplevde dette var den unge Clara Thue Johnsen, senere gift med Bendix Ebbel. Clara Thue Ebbel har selv skrevet flere bøker, og lokalt er særlig ”I ungdomsbyen med Henrik Ibsen” (fra 1966) interessant.

Ved Aust-Agder kulturhistoriske senter i Arendal finnes flere interessante dokumenter om lokale forhold, også om Gabriel Scotts liv og diktning. Like før jul i 1969 skriver Clara Thue Ebbel til fylkesarkivar Aalholm noen minner omkring sine møter med Gabriel Scott. Da disse forhold ligger såpass langt tilbake i tid er det nå forhåpentligvis mulig å presentere dette offentlig.

"Ja, Gabriel Scott!
Hans tidlige ungdoms skjønne kjærlighet var knyttet til min sikkert før omtalte "Bedstevenninne" Gyda von der Lippe, i det nåværende Tønnevold-huset, i en slags efterlignet Schweitzerstil, mens jeg hadde mitt hjem like ved i den så kalte "Skrivergården", der min far var seilskuteskipsreder i større stil. Ved Saulebukta kaldte vi det, naa har de fått vridd det til Groosefjorden.

Vi var to stillferdige piker, med langt vennskap, - helt i hennes gullbryllup var jeg med. Se ellers "Venche" i "Fugl Fønix", - en bok som han selv i sin tid skal ha erklært om, og med rette, at den aldri skulle vært skrevet.

En fin skjønn kjærlighet var den unge dikters, men ikke tilsvarende besvart. Har han ikke skrevet så en gang, ja omtrent, jeg er ikke engang viss på hva fugl det er han taler om : Jeg leste det en gang i en gammel jægers dagbok, noe underlig om skovens ville duepar [?]. Når hunnen dør, setter hannen seg aldri mer på en grønn gren. (La dette om hans unge kjærlighet behandles meget diskret.)

Bror Arne og jeg ble engang satt over fjorden fra Kolbjørnsvik til der Scott dengang bodde og var inne og hilste på ham. Hans unge hustru da, mon det ikke var den unge fra Mandal, var visstnok syk da, og jeg syntes det var troløst mot henne å tale om Gyda der, og jeg gjorde det jo [?] ikke. Han var jo gift 2 eller 3 ganger.

Men en begivenhet fra "Thue Johnsens brygge", vår fars, med gjestfri båtplass (og rekker av skjønne seilskuter i tidens løp, og planker og tømmer "props" til grubene og herlige bordstabler å leke i for os barn. Og for en duft av nyskåret trelast, jeg kan vel nesten ikke nevne noe deiligere, friskere, renere.)

Så var det en kamerat til yngstebroren av første kuld datt i vandet. Scott var der nettopp i sin lange frak, - hadde jo ingenting imot å markere seg som det uvanlige.

Gutten datt i sjøen og vår min lille bror var nok for liten til å våge seg på redningsarbeidet når annen mulighet forelå. Han visste at han het Gabriel, men det syntes han nok ikke det var høvelig å bruke. Så ropte han:
Dikter, Dikter, berg han!
Og dikteren uti i et rusch, med sid frakk og klokke - armbaandsur hadde de vel neppe dengang. Og opp kom gutten i god behold. [...]”

Men når Gyda kom fra sin kontorpost og jeg kunne møtt henne og vi gikk oppover Karl Johan (Hun hadde tatt Handelsgymnaset og var visst på et advokatkontor) så kunne Scott slutte seg til oss, og kanskje missunde meg som kunde holde hende i hånden.
Clara Thue Ebbell"

Jarl V. Erichsen

Mens faren var sogneprest i Grimstad skrev den unge Gabriel Scott ”Fugl Fønix”. Boka ble utgitt i 1898. I boka finnes skildringer av et småbymiljø som få tviler på må være Grimstad.

”Fugl Fønix” – Gabriel Scotts ungdomssynd?

Mens faren var sogneprest i Grimstad skrev den unge Gabriel Scott ”Fugl Fønix”. Boka ble utgitt i 1898. I boka finnes skildringer av et småbymiljø som få tviler på må være Grimstad. I boka skildres den unge ingeniøren med ansvar for et moderne mekanisk verksted, konservative krefter og festende borgere, kunstnersjeler og romantikk. Bokas idé blir neppe husket, men lokalt satte den sinn i kok. Skildringene av dekadens og festligheter hadde så opplagte lokale modeller, at det i lokalavisa ble truet med rettssak. Mange følte seg nok tråkket på.


Arne Thue skrev omkring 1971 en omtale av ”Fugl Fønix”’s persongalleri. Jeg kan ikke si sikkert om han overdriver, men siden han selv er familiært knyttet til enkelte av personene, kan dette i alle fall illustrere hvordan de selv opplevde det. Artikkelen fant jeg blant Aust-Agder arkivets mangfoldige arkivsaker.


Arne Thue husker jeg fra 70-tallet i Misjonskirken i Skaregrømsveien. Jeg oppfattet ham som en eldre, alvorlig og from mann, som trofast deltok på Misjonsmenighetens møter. Jeg er blitt fortalt at han arbeidet som diakon på Østlandet, før han som pensjonist vendte tilbake til sin fødeby Grimstad.


Arne Thues tekst:

Gabriel Scott forfatter f 8 mars 1874 i Leith. Sønn av sjømannsprest Svend Holst Jensen senere sogneprest i Grimstad fra 1895-1898. Sogneprest Holst Jensen var en meget begavet mann, men sykelig. Moren var Caroline Schytte Jensen, kjent for sine barnesanger. Hun har komponert ca 200, har også skrevet dikt og fortellinger i forskjellige tidsskrifter, så Gabriel hadde noe å slekte på i den henseende.


Min søster Clara Thue Ebbell kjente Gabriel Scott meget godt da hans store kjærlighet var hennes bedste venninne i gjennom livet, Gyda von der Lippe, datter av assurancedirektør Von der Lippe i Agder Assuranceforening i Grimstad. Efter skikk den gang måtte ikke en ung pike være sammen med en herre uten at hun hadde anstand med og min søster og Gyda von der Lippe hadde vært sammen med Gabriel på aketurer fra Kryssen nå Frivold og til byen i måneskinn om vinteraftnene. Gabriel gikk altid med en sid Kappe på og bredbremmet hatt for å vise dikteren. En bror av meg lekte engang sammen med en venn på bryggen foran Thue Johnsens hus ved torskeholmen da kammeraten falt i vannet, men da han ikke viste efternavnet på Gabriel ropte han "Dikter berg han. Dikter berg han!" Da han kom hjem og fortalte det spurte de hjemme hvorfor han sa "Dikter berg han". "E viste ikje å han hette til etternavn, så æ syntes at det var bedre å bruke dikter berg han".


I sin Grimstad tid skrev han bøkene Fugl Fønix og Lillehavns mysterier. Den første etter at han var reist fra Grimstad i 1898. Personene i Fugl Fønix er kjente personer i Grimstad. I første kapitel skildrer han byen og livet der. Hovedpersonen i boken er uten ham selv Wenche som er Gyda von der Lippe datter av assurancedirektør Jacob von der Lippe i Agder assuranceselskap. I boka heter de "Poseidon". Byen ventet en ny organist som blev kalt Thomas Ring. Han brukte likesom Scott sid kappe og bredbremmet hatt for å vise at han var kunstner. Hotellet som skildres i boken er Møllers Hotel, nuværende Victoria Hotel. Innehaveren var Maren Nilsen som hadde vært der i flere år, først som spisesalsjomfru og senere eier av hotellet. Til hotellet hørte festivitetsværelse som var bygget i 1884. Driften av Festiviteten blev drevet av Grimstad Dramatiske selskap, en forening av byens unge kvinner og mend av de fornemste familier i byen. Her blev det holdt teater aftener og soireer. Det var her at selskapet som er skildret i Fugl Fønix blev holdt. Det var i anledning av dr. Hans Frisaks avreise fra byen. Han var en barndomsvenn av min far Thue Johnsen. De hadde lekt sammen som barn. Det fortelles efter ham at han skulde ta pulsen på en eldre kvinne i byen da han kom til å si 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, knekt, dame konge, da han var en lidenskapelig kortspiller.


Dampskibsekspeditør Julius Eckmann er vistnok Carsten Due og fruen er fru Sigrid Due. Deres venner Kallevig er Per Helmer bror av fotograf Liva Helmer. De var barn av Besiktigelsesmann Helmer som bodde i Storgaten. Per var byens store sjarmør. Han var en liten, men flott herre som blev beundret av byens damer, især av Blanca Huseland i boken kaldt frøken Thora. Hun var datter av Skibsreder og kjøbmand Gunder Huseland, en fetter av min far. Moren var tysk født og hette som pike Rosamunda Grang, datter av en skibshandler Grang i Hamburg. Når de spurte Huseland hvorfor han hadde fridd til henne svarte han "Hun løp meg i åpne armer". Fruen spilte og sang kjærlighets sanger til luth akompanement. Datteren Blancha var en meget omsvermet dame, men likte sig bedst i sammen med Per Helmer. Hun blev senere gift med Banksjef Holmsen som var i Sørlandsbanken. Han var bestyrer av filialen i Grimstad. De flyttet senere til Halden.


I tredje kapitel i boken skildres en teateraften på Festiviteten i Grimstad. Det var vistnok William Petersens omreisende selskap som spilte den aften under navnet Det Müllerske theaterselskab. De var meget flinke til å spille, og der var alltid fullt hus når de spilte i byen. Jeg kan nok selv huske de helt opp til 20årene. Når der var teater var alltid damene i selskabstoaletter og herrerne i galla. Organisten var hele tiden gjenstand for en levende opmerksomhet. Dampskibsekspeditøren hadde det travelt med å fortelle hvem de forskjellige var. Den herren til høire er byens kunskritikker. Han heter Jens Ph. Crawfurd som var kjøbmand og bodde i det huset som gamle doktor Frisak hadde like ved Torvet. Nu er det skibsreder Gjeruldsen som bor der. Det blev i sin tid bygget av min fars onkel Anders johnsen fra Grefstad. Jens Ph. Crawfurd som var gift med datter til Frisak d.e. hadde butikk i bakgården, han var vistnok kommet på feil hylde i livet, kunde vært litterat istedenfor kjøbmand. Kjøbmann Mathisen er vistnok T. H. Gundersen som hadde forretning der hvor Margareta Salongen nu er. Han var onkel til Fabrikeier Nic Thomassen som arvet forretningen. Barber Thorsen kan tenkes å være barber Jensen som hadde sin forretning i Østregate som den het dengang, nu Henrik Ibsensgate.Hans forretning var der hvor Th. Terjesens forretning er nu. Her var i gamle dager byens børs. Konsul Ohlsen var Harald Isahcsen far til konsul Anders Isachsen med tilnavnet "drid Anders".


Grosserer Martens var kjøbmand og skibsreder Børresen som hadde sin forretning og bosted i kjøbmand Waarums hus i Storgaten. Egra var hans sommerbolig. Fuglestad var kemner Johansen gift med en søster av Huseland som bodde i Kemner Knutsons hus ved Lillesandsveien. Kemner Johansen bodde først der hvor Truchs har forretning, men byttet hus med min far og bodde senere i Tannlege Omdals hus i Storgaten. Sakfører Magnus er sakfører, senere sorenskriver, Spangelo. Han var en damevenn og hadde sine kvinnehistorier.


På Scotts tid var der en forening av unge menn som holdt til i et hotell som var i Kjøbmann Amundsens hus ved bryggen, senere fru Braastads pensjonat. Formann i foreningen var hr. Johannes O. Klevenberg som i virkeligheten hette Tjøstel S. Myhre. Han var agent og skibsmegler. Myhre hadde bare et stort ønske, og det var å bli engelsk konsul. Mannen som blir kalt Jens Guldsmedengen var vistnok Halte Nielsen som var på byfoged Nilsens kontor. Der var også en annen forening i byen, de unge damers forening.


Skibsreder Neregaard, byens rigeste mann, som var Fredrik Smith Pettersen, sønn av Morten Smith Pettersen som anla Hasseldalen.


I 8. kapittel skildrer Gabriel Scott en skitur som organisten hadde og hvor han møtte Wenche, dispasjørens datter som i virkeligheten hette Gyda von der Lippe. Han kunde aldri skildre henne mere strålende end å la henne gå på ski iført fløielsbaret med strudsefjær.


I XI kapitel blir festen for dr. Helmer (Hans Frisak d.y.) fortalt. Den blev holdt på Møllers sal (Festiviteten). Gjestene hadde først vært på kanetur til Hørte som var et alminnelig utfartsted i gamle dager. De hadde vistnok hatt mye drikendes med og. Ved festbordet på hotellet satt Hans Frisak som hadde ordføreren til bords. Det var Fredrik Smith Pettersen, og til høire i festsalen satt sagfører Magnus (Spangelo) og nedenfor ham igjen satt formannskabsmedlemmene og hele det øvrige selskabet bordet rundt til hr. Johan O. Klevenberg. Mannen som så gjerne vilde bli engelsk konsul.


Vis a vis konsul Ohlsen (Harald Isachsen) i salens annen ende var et galleri (en slags balkon) hvor byens hornmusikk var plasert, den var leiet for anledningen. Under desserten spilte hornmusikken "Sønner av Norge". Stemningen var belivet og hedersgjesten blev bombardert med taler, den ene mere velmenende end den andre. Tilslutt fikk han tårer i øynene. Konsulen vinkede med hånden og musikken spilte en munter marsj og gjestene reiste sig og toget inn i de små kabinettene mens doktoren blev sittende på sin plass.Han hadde lagt armene i kors og feiet fire fem glass i gulvet. Doktoren var kanon full. Festen fortsate mens hedersgjesten sov rusen ut hos hotellvertinnen.


I XI kapitel fortelles der videre om festen. Gjestene var mer eller mindre døddrukne. Politimesteren, byfogd Nilsen, lå døddrukken på en sofa og postmesteren (Normann) satt ved siden av og sov. Først klokken fem om morgenen gikk gjestene hjem. David og jonathan var kjøbmann og skibsreder N. Thue Johnsen og hans venn Jørgen Jørgensen som hadde forretning på torvet i Grimstad.


Fuglestads Hotell som skildres i boken, var et hotell som eiedes av Anders Nielsen og hustru. Han var sønn av skibsreder Nielsen og hustru født Bie. Hun som var Ibsens husmor da han arbeidet i det Ibsenhuset som nu er Ibsenmuseet. Anders Nielsen blev også kalt Anders Boff fordi han pustet og peste når han snakket på grunn av sin store tykkelse. Han var dampskibsekspeditør og i 1869 overtok han ekspedisjonen av arendals Dampskibselskab og efterhvert en rekke andre båter. I 1863 solgte han farens hus til Morten Smith Pettersen og flyttet inn i sitt på tilbakeværende tomt nyopførte hus Skolegaten 50, senere Creditbankens lokale. Her hadde han sammen med fruen, det velkjente hotell "Anders Nielsens hotell". Nielsen døde vinteren 1900, men fruen fortsatte hotellet i noen år fremover.


Kapittel IV i annet avsnitt forteller Scott om 17. mai i den lille sørlandsbyen. Først om musikken og småguttenes glede over dagen. I borgertoget om eftermiddagen gikk byfogden (Nielsen) foran borgertoget og politimesteren ved hans side. Efter på kom formannskapet og bystyret med Konsul Ohlsen (Isachsen) i spissen. Han hadde i anledning dagen tatt på sig parykken. Lenger ute i toget gikk Kallevig (Per Helmer) sammen med frøken Thora (Blanca Huseland). Per Helmer gikk omkring i ternede permisjoner [?] og svinged en elegant weichelstok.


Det vakre Evahus som skildres er nok Smith Pettersens Frivold. Huset som blev flyttet fra Birketvedt av Nicolay Thue. Det samme huset hvor professor Thue hadde sin barndom. Frøken Hermanna er ganske sikkertGyda von der Lippes eldre søster fru Ingier (ogsaa kallet Golla) som bodde det meste av sitt liv i Paris. Hun var gift med Ingier fra Ljan godset ved Oslo. Først var hun gift med Schlytter og hadde en sønn med ham, Ib Schlytter. Han har visstnok opprettet et legat i Oslo som bærer hans navn.


J. O. Klevenberg (Tjøstel S. Myhre) var blitt engelsk konsul i boken, men ikke i virkeligheten. Grimstad hadde ingen engelsk konsul, han bodde i Arendal (Morten Kallevig). Det fortelles at han blev så glad at han fridde til Frøken Stiansen (ukjent) som var byens skjønhet, men hun betakket sig. Dagen etter fridde han til en annen og hun blev det. Helga, født Jørgensen, en datter til Kjøbmann Jørgen Jørgensen. Senere i boken skildres krakket som kom til byen og seilskibsrederne måtte instille og flere av småkjømennene gikk fallitt. Kristiansandsbanken som hadde filial i Grimstad, måtte instille og banksjefen i Kristiansand [xxx] skjøt sig da han skulde arresteres. Min far N. Thue johnsen avviklet banken i Grimstad uten en eneste rettsak og fikk for den anledningen rosende attest av banksjef Thorkildsen i Centralbanken for Norge som overtok banken.


Frøken Hermanna virket som en verdensdame når hun gikk i byen. Min søster fortalte at hun og noen veninder som stod utenfor Von der Lippes hus og snakket om hvad de skulde bli når de blev voksne, enten kvinne eller verdensdame. Når de snakket om verdensdame måtte det være Gydas eldre søster Golla og kvinden måtte være Kaia Bie som hadde barnehave i byen i huset til Anton bie i Storgaten, senere Gerhard Smith Pettersens hus, nu revet.


Kjærlighetsforholdet mellom Wenche og Ring er visstnok Gabriel Scotts kjærlighet til Gyda von der Lippe. Avslutningen av boken med den dramatiske skildringen av brannen er nok fra forfatterens side fantasi, likeledes forlovelsen.


Et par avisnotiser høsten 1898:
17. november er det tydelige tegn i ”Adressa” på at ”Fugl Fønix” ikke er tatt vel i mot. Et usignert niddikt mot Scott omtaler ham som en gjøkunge.


Det var en Gjøgeunge,
Som kom i Reden ind
Med hvas og kløftet Tunge
Med Bitterhed i Sind.

Den Fugl, den kunde flyve,
Den Vinger fik af Gud,
Men brugte dem som Tyve
Og smudsed Reden ud.

Var Dunene ej bløde
I fremmed Fugleheng.
Saa gjæstevenligt bøde
De Ungen dog en Seng.

Men Staklen blev i Reden
Vel hakket lidt iblandt,
Da glemte den, at Freden
Ej kjøbes uden Pant.

Da glemte den, at lide
Det maa nok En og Hver,
Da lærte den at bide
Og klore her og der.

Brug hellere Din Vinge
Til Flugt i Ætren blaa!
Lad Fønix ud sig svinge
Af Gjøgehamsen graa.

Mot slutten av november, i ”Adressa” 26/11, får Gabriel mer motbør. Denne gang av én som må ha en viss innsikt i det som skulle bli Scotts særpreg; de innsiktsfulle og vakre skildringer av natur, dyr og fugler, - og denne gang brukt mot den unge dikteren:

”Kjender du fugl Fønix, hadets, hevnens og avindens lyssky fugl? På store, sorte vinger seiler den i skumringen langs jorden. Ingen hvile, ingen ro; evig hidsende flugt. Dens ene øie er udstukket, for at den altid skal se skjævt; dens ene fod er hugget af, for at den aldrig skal finde hvile. Edder rinder af dens smertende sår, men den mærker dem ikke. Den søger kun stadig sit bytte, som den hakker med sit neb….”


Digteren
”Hvordan skulde man få en dumrian til at indse, at han er en dumrian? Han kan ligeså lidt se sine egne dumheder, som han kan se sine egne øren. Det første kjendetegn på dumhed er, at en er usigelig tilfreds med sig selv.”

Thacheran.

”Fugl Fønix” må virkelig ha skapt et stort engasjement i Grimstad denne høsten. Det snakkes om at enkelte vil trekke Scott for retten. ”Lillesand og Grimstadposten skriver 3/12:

"Fugl Fønix"
Et retsligt Efterspil

Efter Forlydende vil Forfatteren Gabriel Scott bli Gjenstand for retslig Forfølgning i Anledning sin sidste Bog, da flere Personer i den lille By Grimstad mener at gjenfinde sig selv i visse af Bogens Figurer, meddeler "Dagbl.".

- Det her meddelte Forlydende kjender vi intet til her i Grimstad. Det vil neppe bekræfte sig.”


Litt ut i desember kommer Scott selv på banen. I ”Adressa” dementerer han et rykte om at Grimstads organist skal ha vært en aktiv kilde for boka:

”Det er mig bekjendt, at en del af den harme "Fugl Fønix" har opvagt i Grimstad, er blevet overført paa min ven organist Rojahn, der skulde bistaaet mig med vink og raad under bogens udarbeidelse. Mod dette nedlægger jeg herved en energisk protest og beder om, at bitterhed og vrede over bogen maa rettes mod mig alene, da jeg, og kun jeg er ansvarlig for hver tøddel i bogen.


Ligeledes protesterer jeg mod den vilkaarlige udtyden af bogens personer, da det er mig bekjendt at aldeles udenforstaaende personer ondskabsfult er blevet udpeget som modeller for flere byen udenforstaaende figurer.


8-12-98.
Gabriel Scott.”


Når Scott så tydelig peker på at han ikke har brukt byens folk som modeller, kan vel det like godt forstås som en bekreftelse på at romanens figurer likner fælt!? Eller mener han det han skriver?


Clara Thue Ebbell, Arne Thues søster, skriver et sted at Scott selv sa at han skulle ikke ha skrevet boka, og da kan vi vel tro ham på det.

Jarl V. Erichsen

På Søm, der Raet kryper til sjøs, har mennesker i uminnelige tider hatt sine hjem. At gården fikk navnet Søm sier mye om folkets livsvilkår. Søm kan vi forstå som heimen ved sjøen. Sjøen gav muligheter og sjøen krevde sitt av folket.

Mens vi gleder oss til at Fjære bygdebok en gang kommer for dette området, kan vi finne spor av liv og røtter i ulike kilder. I løpet av 1875 ble det tatt opp en folketelling i Norge. Listene over dem som da bodde på Søm gir oss et spennende øyeblikksbilde av grenda. Vi får tenke oss at vi vandrer sammen med skriveren rundt til de fa husene på Søm

På det første bruket bor skipper og gårdbruker Gunder Kristensen Søm med sin familie. Gunder var gift med Serine Hansdatter. Sammen hadde de barna Bergitte Sofie f 1860, Kristen f 1862, Hanne Kristine f 1865, Gusta Seselie f 1867, Helene Petrine f 1870 og minstemann, Hans f 1873.

Det er godt vi ikke alltid vet hva fremtiden bringer. Det er fortalt at mens skipper Kristensen er på vei hjem fra sjøen til sine kjære på Søm, hører han at noe forferdelig har hendt. 14. november 1876 leker mange av Sømsbarna på isen. Så skjer det forferdelige at flere går gjennom isen. Vi vet ikke hvor mange som ble reddet, men vi ser i kirkeboka at mor Serine forsøker å redde sine barn. I forsøket drukner hun selv sammen med sine barn Kristen 14 år, Hanna Kristine 12 år og Gusta Cecilie 9 år. Også nabogutten Thomas Martinius drukner.

Gunder gifter seg senere med Gusta Bergitte Gundersen, f 1855. De får tre barn, Jensine 1885, Karl Johan 1889 og Elise 1895. Slekta etter sønnen Karl Johan 1889-1970 bor ennå på gården.

Gunder og Gusta bor fortsatt på gården i 1900. Han er da fisker.

På det neste bruket bor enken Kirsten Olsdatter Falck. Hun var enke etter skipsreder Ole Olsen Søm. Ole var født i 1805 og døde året før folketellingen, - i 1874. Han var sønn av gårdbruker og skipper Ole Thomassen Søm f 1774 og Helje Olsdatter Esketveit.

Ole Thomassen far; Thomas Gundersen Søm/Espenes 1733-1781, var sønn av Gunder Jørgensen fra Bjønnum og hans kone Berthe Christensdatter Søm. Gjennom Gunder og Berthe ble Ole Olsen Søm tremenning til Gunder Kristensens far.

Ole Olsen Søm var først gift med Ellen Margrethe Jansen. De hadde i alle fall seks barn sammen: Ole Martin 1833-1835, Helene Bergithe 1835-1901, Ovidia 1837, Frederikke 1840, Ingeborg 1843 og Otilie 1845. Helene Bergithe ble gift med skipper Anders Olsen Falk på Hasla. I 1900 bor hun som enke på Hasla. Otilie ble gift med reder og verftsbestyrer Kristen Pedersen på Kleven.

Kirsten måtte ta et stort ansvar da mannen døde, sikkert ikke ulikt andre sterke kystkvinner og sjømannsfruer på den tid. I folketellingen omtales hun som ”skibsreder og gaardbruger”. I husholdningen i 1875 finner vi: Ovedia Magrete Olsdatter f 1838, Klara Oktavia f 1855, Thomas Kruse Olsen f 1859, tjenestepigen Else Kirstine Gundersdatter f 1852 og budeien Anne Tallaksdatter f 1828 på Evje.

Ovedia og Klara hjelper Kirsten i husholdningen på denne tiden. I folketellingen er det notert om Thomas Kruse at han er elev ved Kristiania Tekniske skole, og ”hører neppe hid”. Dette siste er delvis riktig, for mens han gikk på skole i Kristiania bodde han hos sin søster Anna Margarete og hennes mann Gustav B. Boe ved Grev Wedels plass i Oslo. Anna Margrethe døde allerede i 1876, omkring 20 år gammel. Thomas døde også tidlig, i 1883. Han skal ha vært sjømann en tid. Klara ble gift med reder Peder Pedersen. Ovedia forble visstnok ugift.

Kirsten hadde nok på denne tid god økonomi. Det noteres at hun har 2 hester, 6 kyr og 2 svin.

Da Fjære herred senere skulle etablere et pleiested eller fattiggård, kjøpte man den gården som Kirsten satt på i 1875. Gården ble kjøpt i 1900 for 18000 kroner, men allerede i 1883 bestyrte madam Olsen eiendommen som fattighjem. Det gamle herskapshuset ble tatt i bruk, men brant senere ned i 1913. Siden, i 1914, bygde man et nytt og større murhus til formålet.

Kirsten Olsen bor fortsatt på Søm i 1900. Hun er da ca 84 år, og omtales som gårdbrugerske. Datteren Ovedia er ugift husbestyrerinde.

I 1870 døde Lave Olsen Søm. Han var sønn av Ole Thomassen og Helje Olsdatter som er nevnt tidligere, og bror til Ole Olsen Søm f 1805.. Lave var gift med Gurine Olsdatter Konnestad. I 1875 bor hun som enke på Søm, og sammen med henne bor sønnen Tobias Lavesen f 1844. Han var gift med Olevine Stiansen Skotta. Tobias og Olevine var søskenbarn, og i Fjærebokas Håbbestad-bind er det bilde av deres felles bestemor, ”Besta Tonje”, på side 43. Olevines bror, Jens Stiansen, bodde på Lillenes.

Tobias og Olevine (Vina) fikk ni barn sammen, men i 1875 var bare de to første født, nemlig Jens f 1872 og Gurine f 1874. Senere kom Stian 1877-1952, Ole Johan 1879-1937, Anne Dorthee 1882-1883, Anton Daniel f/d 1884, Anne Dorthea 1886-1918, Tora Olevia 1890-1967 og Helene 1892-1958.

Jens ble sjømann, og døde visst i Liverpool i 1893. Gurine flyttet til Arendal og giftet seg med tollrer Johan Berner Terjesen. Stian flyttet til USA og ble gift med Ågot. Ole Johan var ugift fisker på Søm. Anne Dorthea (f 1886) giftet seg med sersjant og politibetjent Jørgen Bårdsen. Tora Olevia giftet seg med Jørgens bror, Jøl Bårdsen. Jøl var en periode gårdsbestyrer på gamlehjemmet på Søm. Helene var ugift, og den i søskenflokken som bodde lengst på Søm. Huset er nå overtatt av familien Duus.

Min morfar, Erling B. Terjesen 1906-1995, fortalte en del om Tobias som var hans morfar. Tobias og ”lille” Erling hadde et godt forhold. I årene før 1920 fisket Tobias, og Erling var med å trekke garn – kanskje ved Losene, og å selge fisken inne i Arendal.

Erling beskrev en gang Tobias slik: ”Han var en koselig gubbe, en typisk fisker med grått skjegg og sprengrød i kinna. Han måtte ut og fiske i all slags vær. Han rodde båten og han brukte mye garn. Han hadde nok vært til sjøs i sin ungdom, som styrmann på en liten farkost. Han hadde glimt i øyet, og vi kom godt overens!”

Etter Olevine og Tobias’ tid på Søm var det Ole og Helene som overtok, de siste årene bare Helene. Terjesen-familien fra Arendal var mye på besøk der om somrene frem mot 1958, og minnene skildres med begeistring og varme.

Jeg sitter på utfyllende opplysninger om Tobias’ sjømannskarriere, og den kan vi se på en annen gang.

I 1900 er Tobias omtalt som gårdbruker og fisker, og Olevine som kone og husmor.

Det er selvfølgelig mulig å finne utfyllende opplysninger om disse slektene i mange retninger og i dybden. Jeg vil sette stor pris på om noen vil hjelpe meg å komme videre. Siden jeg nå bor i Søms nabolag, i Haugenes, betyr denne tilhørigheten mye.

Jeg har noen stoler som familietradisjonen forteller ble gitt som gave til Lave Olsen Søm og Gurine Olsdatter Konnestad da de giftet seg i 1837. Så kan jeg jo i fantasien tenke meg at kanskje de fleste som er omtalt over har vært innom i den lille stua og sittet på disse stolene. Minnene er velkomne i mitt hus.

I bokhylla mi står en gammel bok, preget av tidens tann. Det er en gammel huspostill, en prekensamling.

Jeg kjøpte den for en billig penge i en brukthandel, og vet ikke hvor den har tilbrakt sine mange år. Men jeg vet at den en gang var i hjemmet til en av Vikkilens driftige skipsbyggere. Han het Halvor Olsen Ugland og har satt sine spor - i lokalhistorien og i huspostillen.

Boka har en gang blitt skadet, så rekkefølgen på sidene er litt ombyttet. Men på forsatsbladet – midt inne i boka! – finner vi nøkkeldata. Det viser seg at dette er teologiprofessor ”D. Caspari Erasmi Brochmands Huus-Postill eller Korte Forklaringer og Gudelige Betænkninger….”. Dette er ”anden Part”, utgitt i København i 1756. Huspostillen starter med ”Lectien” (leksjonen) på første pinsedag.

Brochmands huspostill er et sted omtalt som en av de mest populære religiøse bøker gjennom to århundrer, så denne boka er nok blitt lest i mange stuer omkring i det Dansk-Norske riket. Forfatteren, i vår tid ofte omtalt som Jesper Rasmussen Brochmand, levde i Danmark mellom 1585 og 1652. Han var bl.a. professor ved Københavns universitet og biskop over Sjælland.

Som nevnt over er boka preget av tidens tann. Men selv om skinninnbinding og sammenføyning er svært slitt, er innmaten og tekstsidene i god stand og lett leselig. Men teksten er naturligvis satt med gotisk skrift, og ord og setningsbygning er sterkt preget av datidens noe omstendelige språk, i alle fall sett med nåtidens øyne.

Bokas første eier har satt sitt tydelige preg på denne. På innsiden av omslaget har han skrevet seg selv inn, og selv om ikke alt er godt leselig nå, forstår vi det meste:

Så kan vi undre oss over hvem han var, denne Halvor Olsen Ugland. Men undringen varer ikke lenge, for Uglands verfts- og rederivirksomhet i Vikkilen regner ham som en sentral og tidlig del av sin historie, og han er flere steder omtalt i rederi- og skipsbyggingshistorien.

I ”Uglandrederiene. Verdensvirksomhet med lokale røtter” finner vi Halvor nevnt som tipp-tipp-oldefar til dagens seniorreder på Ugland. Halvor ble utdannet som skipsbyggmester ved marineverftet Holmen i København. Han arvet parter av gården Østre Ugland etter sin onkel. Sønnen Salve Halvorsen Ugland ble også utdannet i København, men han døde tidlig. Han må vel da ha vært blant dem som hørte sin far Halvor lese fra huspostillen. Og vi kan jo lure på om postillen ble kjøpt i København under læretiden?

I ”Grimstads sjøfarts historie” forteller også Birger Dannevig om Halvor:

”Halvor Olsen Ugland var gårdbruker og skipsbygger. Han virket en tid på forskjellige verft; i 1778 var han mester i Dramsevigen ved byggingen av Fortuna, en tomastet galeas levert til skipsfører Aanon Nielsen i Grimstad. Blant hans tømmermenn ved dette skip var Niels Aanonsen Ribe. Fortuna ble således ikke – slik som det tidligere er antatt – bygget i Vikkilen.

Halvor Olsen Ugland var blant de mestre som var kjent langt utenfor distriktet; så vidt man kan forstå var han ved en anledning engasjert av det store handelshuset Wiel i Fredrikshald. Senere bygget han i Vikkilen, på det samme sted hvor A/S Nymo ligger i dag.

Fra Halvor Olsen Ugland gikk ut slekter som gjennom 1800-årene skulle få en dominerende innflytelse innen skipsbyggingen,…”.

I en annen bok om Ugland-rederiene forteller Birger Dannevig om hvordan Halvor ble engasjert i et kulturelt eventyr i distriktet. Da Peter Dahl omkring 1789 testamenterte et betydelig beløp til ungdommens utdannelse her i Grimstad og Fjære, ble den Dahlske skole etablert. Halvor ble med i det første forstanderskapet. Peter Dahl hadde bestemt at det i forstanderskapet skulle være fire av Fjære sogns ”redeligste, virksomme og formuenste aldrende Mænd”. Den Dahlske legatskole hadde også en ”overdireksjon” bestående av amtmannen og prosten i Nedenes. Kanskje det var dem som pekte ut Halvor til denne oppgaven?

Halvor Olsen Ugland ble ikke en gammel mann. Han ble født i 1725 og døde i 1793.

Innlagt i Halvor Olsen Uglands huspostill ligger en liten, 240 år gammel, reklametrykksak. Dette er en løpeseddel som reklamerer for en sangbok. Kanskje sier den noe om skipsbyggeren og rederens uro? Boka som anbefales heter nemlig ”Besværede Søe-Mænds Søde Siæle-Roe, eller Aandelig Lyst-Sange”.

Vi mener og tror ulikt i vår tid, og har rett til det. Men kanskje kan en gammelmodig postill minne oss om noe. Dels at dette var ord, tanker og tro som var viktige for dem som nå hører til i historien. Men kanskje kan noen også finne spor av noe tidløst og evig, på tross av nåtiden stadige tro på å være moderne og opplyst.

”Herre Gud, Himmelske Fader, vi takke dig for din store Naade og Barmhiertighed, at du haver ladet din kiere Søn annamme vort Kiød og Blod, og formedelst ham haver naadeligen hiulpet os fra Synden og den evige død. Vi bede dig, oplys vore Hierter med din hellig Aand, at vi for saadan Naade kunde være taknemmelige, og dermed trøste os i al vor Nød og Fristelse, og saa blive evindeligen salige; formedelst den samme din kiere Søn vor Herre Jesum Christum, som med dig lever og regnerer i Hellig Aands Enighed, een sand Gud fra Evighed og til Evighed,

Dahl-Pedersen, Ellen K.: ”Reder og bonde på Ugland”, Kilden forlag 2001
Dannevig, Birger: ”Grimstad sjøfarts historie”, Grimstad 1971
Dannevig, Birger: ”Ugland. Skipsbyggere – skipsførere – skipsredere, gjenom 200 år”, utg 1972?
Johannessen, Oddbjørn har bidratt til tyding av Halvors notat i postillen
Løkkebø, Nils: ”Dahlske skoles historie. 1796 – 1856 – 1956”, utg 1956
Nerheim, Gunnar og Kristin Øye Gjerde: ”Uglandrederiene. Verdensvirksomhet med lokale røtter”, utg 1996
Wikipedia